Er strikking kunst nok?

Det første året jeg gikk ved Tverrfaglig fikk vi en oppgave som skulle handle om selvbiografisk materiale. I utgangspunktet burde dette være lett for meg: jeg strikker nesten hele tiden og samler på garn som hamster samler mat. Altså burde jeg velge garn og en eller annen trådbindingsteknikk, men så meldte følgende problem seg: er strikking kunst nok? 

Da jeg kikket meg rundt drev alle de andre med det som vanligvis betraktes som ordentlige kunst, nemlig maling, maling og maling. Derfor prøvde jeg meg også med maling, maling og maling. Det gikk skikkelig skjeis – jeg fikk det absolutt ikke til. Jeg gikk så langt at jeg strikket mitt eget “lerret”, men det funket heller ikke.

Jeg husker ikke akkurat hva som gjorde at jeg ga f og begynte å strikke, men jeg har en mistanke om at både Louise Bourgeois og lærern min Rus Mesic har litt av skylda for at jeg turde å gjøre det.

Gjennom arbeidet forsøkte jeg å finne ut hva slags materiale ull er og hvordan jeg kan uttrykke det visuelt. Jeg leste side opp og side ned om ull og tenke gjennom hva vi mennesker forbinder med ull, så som varme, beskyttelse, isolasjon, naturlig, fornybar ressurs, osv. Parallelt begynte jeg å strikke og tegne for å konkretisere ideene mine og utvikle mitt visuelle språk. 

 

 

Jeg valgte å lage en haug med strikkede remser med organiske former. Siden hvert element er “frittstående” kan de monteres på ulike måter for å gi assosiasjoner til ulike aspekter ved ull. Jeg ville at de skulle gi et aktivt inntrykk og det er derfor de henger loddrett. Da jeg stilte ut arbeidet fikk jeg mange interessante responser som jeg aldri hadde tenkt på: de ser ut som himmelstiger, livstråder, spøkelser, en eventyrskog, osv.  

 

 

Gjennom prosessen fant jeg ut at jeg ikke brydde meg om strikking kanskje ikke var kunst nok og derfor er hodet på denne bloggen en detalj av installasjonen jeg laget det første året på kunstskole.